Scrappegal Sørlending

Den ene av oppgavene til Casa Runway, som jeg ikke fikk levert, gjorde jeg ferdig i ettertid siden jeg allerede var begynt på den. Oppgaven var vel at alt skulle være rett, hvis jeg husker riktig. Så da tenkte jeg med en gang Colorblocking-stil.

Jeg har laget en LO til mamma, som ho fikk til bursdagen sin som er idag! GRATULERER, MAMMA!!! <3
Det er en stund siden jeg lagde den, men jeg har ikke kunnet legge dem ut sammen med de andre oppgavene til Casa Runway med tanke på at det var en gave….

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Detaljer:

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Jeg må le!!!!

Nå har til og med JEG fått meg symaskin! Jeg kan overhode IKKE sy, og jeg har heller ikke tenkt til det. Så nå kommer mamma til å le når hun stikker innom bloggen min….
Nei, denne symaskinen skal KUN brukes til scrapping!!! Så jeg må finne ut åssen nåler man bruker til den, siden nålene blir jo veldig slitte av å brukes i papir…. Kanskje du har noen råd, mamma??

Men, den er jo så sinnsykt liten!!!!! hahahaha
Jeg kjøpte den vi en auksjon på Netthandlen.no. Og jeg fikk den for den nette sum av 150 kroner! haha! Så den varer så lenge den varer….. Men se, da, den er så liden og søøød…..

Uploaded with plasq‘s Skitch!

* * *

I have to laugh!!

Now, even I got my sewing machine! I can not sew AT ALL, and I hvae no intention to begin. So now, my mom is going to laugh next time she visits by my blog ….
No, this sewing machine will ONLY be used to scrapping! So I must find out which needles to use, since they get very worn from beeing used with paper …. Maybe you have some advice, Mom?

But, it’s so insanely tiny !!!!! hahahaha
I bought it through an auction on Netthandlen.no. And I got it for the tidy sum of 150 Norwgian Kroners! haha! So it lasts as long as it lasts ….. But look at it, it is so tiny and cuuuuute…..

Ja, det har vært noen bursdager i det siste…. Og det er alltid like vanskelig å finne på hva man skal gi i gave til de forskjellige. Litt avh også av hvor gamle de blir, om det er rundt tall eller ikke….

Jeg kommer nå til å vise fram noe av det jeg har laget til de ulike bursdagene vi har vært i de siste ukene.

Først et bursdagskort til ei venninne som blei 27, og feiret dagen sin med gode venner som var samlet til god middag, vin og dessert på en fin restaurant her i Kr.sand. Av oss fikk hun dette bursdagskortet sammen med ei god flaske med vin…

* * *

Lately there have been a lot of birtdays to celebrate around here…. And it is always a challenge to find out what kind of present to give the lucky one. A lttle also depending on how old the person is turning, if it is a round number or not…..

I will here show you some of the things I have made for the different birtdays we have attended the last few weeks.

First a birthday card for a girlfriend of mine, which turned 27 years old. She celebrated her big day together with good friends for a better dinner, some wine and desert on a nice restaurant here in Kristiansand. From us she got this birthdaycard together with a good bottle of wine….

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Deretter var vi i en dobbel 30 års dag, i Stavanger. Det var et vennepar av oss som begge fylte 30 og feiret det dermed samtidig. Så da tenkte jeg at jeg hadde lyst å lage noen gaveposer, for å lage noe litt annerledes enn bare kort. Men problemet kom da jeg var ferdig, og skulle ha noe oppi disse posene. Jeg måtte be om hjelp av noen venner, og fikk flere forslag. Men jeg må absolutt takke venninna mi Randi for at ho kom med så gode forslag til meg! *Takk, vennen*

Løsningen jeg havna opp med til slutt, blei da veldig godt mottatt hos mottakerne!! Så det var jo godt! Beskrivelse kommer lengre ned…..

The final solution that I ended up with, was really well recieved with the recipients!! So that was good to see! Description is coming futher down in this blogpost….. First I wanna show you the giftbags themselves.

For him. P.S: One of these have the same Happy Birthday- stamp.

Noen har kanskje merka at dette innlegget har vært litt ufullstendig. Jeg måtte liksom publisere det halvveis for å se åssen det blei seende ut.
Men jeg nevnte høyere opp i innlegget at jeg skulle vise dere mer. Først til gaven som fulgte sammen med gaveposene over her.

* * *

Some of you may have noticed that I did published this post only halfdone. I just had to publish it, to se how it looked like. But, I promised you more earlier. So, here I will first show you rest of the gift that came along with the giftbags over here.

In this giftbag i put a bottle of fine champagne, two roses, a basket of strawberries and a little cuddly bear! With a note to the birtday couple to find a perfect occation to have a nice and romantisc time together!

Så til den aller siste bursdagen vi har vært i, som jeg skal vise fram. Denne gangen er det et vanlig kort, bare i en litt annen størrelse enn vanlig 6×6. Dette var til ei god venninne sin kjæreste, som fylte 40. Så da måtte det jo være litt mannlig. Jeg syns det er vanskelig å lage mannekort, men slik blei det.

* * *

So to that last birthday we have been to. This time it is a regular birthday card again, only a little different size than the ordinary 6×6 inches. This was for the boyfriend to a very good girlfiend of mine. He turned 40, so I had to make something masculine. I think that is a hard thing to do, but this is how it became in the end.

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Jeg har fått noen henvendelser om jeg kan legge ut noe av den russiske maten vi fikk der borte. Så det skal jeg gjøre nå, pluss en siste avslutning av hele turen. Da skal jeg etterpå gå tilbake til å konsentrere meg om scrappingen min igjen, slik bloggen egentlig handler om…

I have gotten some requests regarding if I could post some of the food that we ate over in Russia. So I will do that now, and also finish with a closure of the whole trip. After that I will get back to posting about my scrapping, since that is what the blog is really about…

På sykehuset fikk jeg utlevert veldig tradisjonell mat, da jeg var den eneste som kunne spise.

At the hospital I got very traditional Russian food, since I was the only one of us that could eat food.

Frokost: Te, grøt og en slags pannekake med fyll i.

Middag: Suppe med rømme e.l i, salat, en slags gryterett med en snodig form for annerledes ris. Men veldig godt! Også juice.

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Middag: Suppe, salat, juice og kylling/kalkun med ris.

Varm kveldsmat: Te, salat og en slags rett av kjøttdeig og potetmos. Veldig godt!

Her er favorittfrokosten min. Jeg aner ikke hva det er. Men det var utrooolig godt!
Men den russiske pannekaka var heller ikke verst, med et eller annet slags “sour cream” fyll inni og rømme ved siden av.

Here is my favourite breakfast. I have no idea what it is, but it was extremely yammi!
But the Russian pancake wasn’t too bad eather, with a kind of “sour cream” filling in it.

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Grøt var vanlig til alle frokoster, sammen med en kopp te og yoghurt:

Porridge was usual to every breakfast, together with a cup of tea and a yoghurt:

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

What, Renate eats yoghurt!!! Which I have never liked in my life. But it was very mild in taste in Russia.

Suppe var vanlig til alle middager. Og gjerne med rømme oppi, som jeg har skjønt at er vanlig for mange østblokkland.
Sammen med salat av en eller annen sort…

Soup was standard to every dinner. And often with a little sour creme in it, which I have understood is very common in Eastern bloc countries. Together with some sort of salad…

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Og varm kveldsmat hver kveld!

And warm supper every night!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Og for å runde av det hele, legger jeg ut noen siste avskjedsbilder.

And to round it all, I will show some last goodbye pictures.

Our favourite nurse.

Some explanations of the duther plan to follow back home.

Last picture of pasient and doctor. 7 kg down in one week after the operation!

The girls ready to go home!

Tiden hennes på intensivavdelingen er over, og hun kommer opp på rommet igjen kl.07.00 andre dagen etter operasjonen. Jeg farer opp av senga for å hjelpe til, før jeg sovner igjen av utmattelse etter en varm natt.
Hun sier selv at hun ikke har så mye smerter, men at hun er veldig sliten og veldig kvalm.

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Og kvalmen blir bare verre når hun har fått en slags veske/medisin intravenøst. Stakkars. Hun brekker seg og vil bare kaste opp, men får det ikke til. Det er vondt som venninne å se på når man vet hvor fælt det kan være å være så kvalm.

Jeg er så kvalm….

Men sykepleierne følger med henne, og passer på. Og hun får medisiner mot kvalmen når det blir for ille.

Og mens Bente får kvile litt i fred og ro, så går Renate ut på marked for å få litt luft. Der handler jeg litt klær og diverse med peking og fingerbevegelser, lyder og hvert vårt språk som den andre ikke forstår. Der fikk jeg handla litt hos denne mannen. Og da han så at jeg prøvde å handle med naboen, kom han og hjalp til med telling og peking… Og lagde masse positive lyder når han så at jeg kjøpte klær til meg selv,hehehe…. Og lurte på hvor jeg var fra. Og jeg prøvde å få fram, “Norway”… ehhh “Norwege” uttalt slik jeg tippa at de ville. Og da var han heilt med. “Aaaaahhh, Norwege,”utbrøt han og smilte!

Artig selger som var interessert i hvor jeg var fra!

Det er ett døgn siden hun kom opp fra intensiven, og hun har fått av seg de intavenøse slangene for dagen. Så da er hun ute og går, for da er hun ikke kvalm lengre. Humoren hennes er på plass, og hun blir mer og mer lik seg selv, slik vi kjenner henne. Så bilde må vi ta, og hun skal selvfølgelig tulle litt. Det er så inderlig godt å se deg lik deg selv igjen, vennen min!

Begynner å bli seg selv igjen!

Men hun mener det er urettferdig at det bare er henne som skal tas bilder av. Så hun mener at det er på høy tid at det blir tatt noen bilder av meg også… hehe….

Og i tillegg, så sniker hun seg til et bilde mens den slitne ledsageren får seg litt søvn tiiidlig på mårrakvisten. Men Bente er jo våken da hun har sover mye på dagtid…..

En sliten ledsager trenger litt søvn, sammen med telefonen sin…

Jeg nevnte i en tidligere post at det ville komme bilder av Boris. Han er en verdenskjent anestesilege som reiser mye rundt på seminar og foredrag sammen med Dr. Yashkow. Sammen danner de en eksemplarisk kompetanse på overvektige pasienter.
Og ved leggetid denne samme kvelden, kommer vår kjære Boris inn for å fjerne anestesi-plasteret. Dette plasteret er kort fortalt Epidural-medisin i et plaster. Og har bivirkninger som kvalme. Dermed valgte de å ta det av for å se om det reduserte kvalmen, og heller gi henne medisiner i sprøyte dersom det skulle være nødvendig…. Denne kvelden blei han også sittende å snakke litt med oss. Det var veldig koselig. Han snakket om sine turer til Norge, og også et ski-marraton han deltok i på Grønland. Viste bilder på nett og var riktig så omgjengelig. Utrolig koselig!

En evig takknemlig og likevel vemodig avskjedklem er på sin plass, og jeg er framme med kamera!

Resten av kvelden er humøret virkelig på topp og vi kan begynne å se framover! Her danser vi og digger til musikken på ipoden for første gang etter operasjonen!

Hvem skulle trodd at dette er bare 3 dager etter selve operasjonen!!! Humøret er jo på topp!!!

Til alle dere som jeg vet at blir henvist til denne bloggen fordi dere selv skal eller vurderer å ta samme operasjon!!
Vi har valgt å vise dere den reelle virkeligheten. Vi har valgt å være helt bånn ærlige på hvordan vi opplevde en slik tur. Både for pasienten selv, og som ledsager. Det er klart at det vil følge med litt følelser ved en slik reise. Vi prøver ikke å skremme noen, men være ærlige. Det er de to første dagene etter operasjonen som er verst. Utpå dagen på dag nr 2 etter operasjonen, så begynner man å se framover. Humøret begynner å komme tilbake og man prøver å tenke på hvor deilig det skal bli å komme hjem og se hvordan vekten reduseres.

Klokken er blitt 07.00 på mårran torsdag 9.juli 2009, og det er tid for de siste forberedelsene før operasjonen. Det er tid for å få på seg noen støttestrømper, som går opp til lårene. “Heeey, tror du det er noen som vil gå på byen med meg nå? ” kommer det fra pasienten selv. Det er godt å høre at humoren fortsatt er intakt, for det er slik vi kjenner henne! Legen kom og tegnet opp hvor de skal skjære selve operasjonssåret! Etter samarbeid med pasientens ønske om hvor hun vil ha såret i ettertid. Og til slutt gjenstår det siste forberedende tiltaket, litt medisiner. Og du verden for noen skikkelig killer svære sprøyter hun har fått til tider…

It is 7.00 in the morning, Thursday 09. July 2009, and it is tim for the last prepataions. It is time to get dresed with some supporting socks, up to her thighs. “Heey, do you think someone will hit the town with me now? ” does she say, just like we know her. It is good to hear that the humor is still intact! The doctor comes to draw some lines on her stomach to see where they should have the operation wound! After cooperation with the pasients own wish… And finally the last preparation measure, some medicine. And oh my gosh, how killer big some of her medicine needles are!!

Da var klokka blitt 09.20, russisk tid. Og sykepleierne kommer med operasjonstransporten. Vennninna mi begynner å bli ganske sløv av medisinene hun har fått, så hun er ganske apatisk når de kommer. Hun kler av seg og legger seg på den andre senga uten noe nervøsitet i det hele tatt, som er synlig hvert fall. Jeg får tatt et bilde akkurat idé de kjører henne ut av rommet, og får sagt at jeg ser henne etterpå og ønsker henne lykke til. Hun nikker og ser apatisk på meg med slørete øyne av medisinene.

The time is 09.20, Russian time zone. The nurses are coming with the operation-transport. My friend is quite dopey from the medication, so she is apathetic and indifferent when they arrive. She gets undressed and lay down on the other bed without a visible nervous expression on her face. I get a picture just as they takes her away. I wish her good luck and says that I will se her later. She nod her head and looks apathetic at me with her dopey eyes.

Mens hun er til operasjon, kjenner jeg på min egene følelser gjennom dette så langt. Det er vondt å sitte å vente uten å vite hva som skjer med henne. Jeg bruker timene til å fordype meg i ei bok på sykehussengen, og snakke med kjæresten min hjemme i Norge. Enda godt at han kunne hjelpe meg fra Norge til å få et passord slik at jeg kunne få internett på sykehuset.

While she is in surgery, I get to experience my own feelings and emotions so far. It is difficult to sit and wait without knowing what is happening to her. I use the hours to read a book in my hospotal bed, and talk to my boyfriend back in Norway. Good that he could help to get a password so that I could have internet at the hospital.

(Dog bildet er tatt noen dager seinere… )

Kl.14.30, lokal tid, møter jeg legen i gangen. Jeg spør ham åssen det går med henne. Han sier at “det er en vanskelig og komplisert operasjon sånn generelt sett. Men etter forholdene gikk det bra, og hun hviler nå på intensivavdelingen.” På spørsmålet om når jeg kan se henne, sier han bare om noen timer. Ingenting om hvor denne intensivavdelingen befinner seg, da alle skiltene på hele sykehuset står på russisk. Ca kl.16.30-17, kommer det inn en sykepleier som skal si at hun er kommet på vakt. Jeg spør om når jeg kan se min venninne. Hun må hente en annen sykepleier som kan litt mer engelsk. Og hun sier at jeg kan se henne i 4.etasje. Så da kler jeg på meg i en fei, og farter ned en etasje.

At 14.30, local time zone, I see the doctor in the hallway. I asks him how she is doing. He says that “it is a complicated operation in general. But it all went fine, and she is in the intensive care”. When I asks him when I can see her, he only says in a couple of hours. But nothing about where this intensive care is located, since all the signs are in Russian and therefor very little informative for me…. At ca 16.30-17.00, a nurse comes in to me to say taht she is on duty. So I ask her about when I can see my friend. She has to get another nurse, which is better in English. And she tells me that I can see my friend at the 4th floor.

Der ligger hun med slanger kobla over hele seg. Og det smeller litt i meg av å se henne slik. Jeg går skikkelig sakte og nervøs bort til henne for å se om hun sover…. Og prøver å prate mykt til henne: “ahh,du er våken”. Og svaret jeg får tilbake er: “Hvor mye er klokka? Hvor var du?” Hjertet synker, og jeg måtte forklare at jeg fikk ikke se henne før etter noen timer, og at han ikke forklarte hvor jeg kunne finne henne. Hun tar sløvt bort dyna, slik at jeg kan få tatt bilde av magen henes, da det var viktig for henne før operasjonen, at hun ville ha bilder av magen med en gang etterpå.

There she is, with several oxygen equipment and other tubes and medical equipments connected to her body. It hits me strong to see her like this. I walk slowly towards her bed to see if she is asleep…. And try to talk with a very gentle voice: “ahh, you’re awake”. The response I get back, is: “what time is it? Where were you?” My heart sank, and I had to explain that I wasn’t allowed to see her before after a couple of hours, and that he didn’t explain where she was. She is still dopey, and removes her covers, so that I can take a picture of her stomach. It was important for her before the operation, that I took a picture right after.

Men hun er ved godt mot, og humoren hennes er fortsatt intakt. Hun løfter tomlene sine, og sier med svaaak stemme: “Nå ska æ bli tynnj, Renate!” Jeg må smile litt gjennom mitt tunge hjertet og tette stemme der jeg står og svelger tungt…

But she is in good spririt! And her humor is still intact. She raises her thumbs, and says with low,weak voice: “I’m going to be thin, Renate!” I have to smile through my moved heart!

Da det er sterke kontraster mellom Norge og Russland, så måtte jeg jo forsiktig ta noen bilder av sykehusrommet hennes. Først, bordet der de administrerer medisiner…..

Since there are big contrasts between Norway and Russia, I had to take some pictures of her hospitalroom in the intensive care. First, the table where they administrtes the medications…..

Også ser jeg opp på veggen over henne mens jeg holder henne i hånden som hun søker etter for å vite at jeg er der. Og der ser jeg jaggu et norsk oksygenskilt! Så kult, tenkte jeg og måtte jo ta bilde av det!

And suddenly I look up at the wall behind the hospital bed, while I hold her hand which she was seeking just to know that I was there to comfort her. And there I saw a Norwegian oxygen sign! How cool, I thought and just had to take a photo!

Dagen etter kommer jeg ned til henne etter frokost pluss en liten kvil. Det tar på å være ledsager også, med mye følelser, lite søvn og kookvarme netter.  Hun spør hvor mye klokka er. Da jeg svarer at den er 11, kommer det fra henne at hun har jo venta på meg siden klokka 5 om mårran, siden hun ikke har noe tidsperspektiv….. Hjertet mitt synker og jeg får dårlig samvittighet og syns så synd på henne…. Jeg setter meg ved hennes side, og hun søker etter hånden min da hun sovner igjen av medisinene hun får. Det er tydelig trygt å kjenne en trygg og kjent hånd å holde i.

The day after I came sown to her after breakfast and i little nap. It takes strenght to be the accompany as well, with a lot of emotions, too little sleep and very hot nights. She asks me what time it is. When I respond that it is 11, she says that she has been waiting for me since 5 in the morning or something, since her time perspective is quite off….. My heart bleeds for her, and i feel bad for her…. I sit down by her side, and she seeks my hand when she falls asleep from the medication. I guess it feels safe and secure to feeel a known hand when she falls to sleep.

Senere på dagen, kommer legen inn og sier at hun må være aktiv. Hun sier at hun prøver. Men vi som kjenner henne, vet at hun er sta, og hun så veldig gjerne vil. Og så fort legen er gått ut, ringer ho i klokka og sier at hun vil prøve å sitte oppe. De hjelper henne opp, og hun klarer å gå ut til toalettet i gangen. En skikkelig seier for hennes videre “recovery”.

Later the same day, the doctors comes and says that she has to be active. She says that she is trying! We that know her, know that she is stubbern and want it so bad. And the soon as the doctor has left, she pulls in the string that calls on the nurses, and says that she wants to try and sit up. They help her up, and she manages to walk out to the toilet in the hallway. A real victory for her further recovery.

Se, hun sitter oppe!!!

Og da hun er oppe og går, sender jeg melding til mannen hennes om at hun er oppe og går for første gang etter operasjonen, noe han var glad for å høre!

And when she is up and walking, I am texting her husband to let him know that she is up and walking for the first time after the operation. Which he is really pleased to hear, and very happy that she is doing fine!

Hun er oppe og går!!

Her kommer noen nye bilder fra venninna mi sin operasjon. Jeg er nødt til å skryte av henne for at hun er villig til å la meg legge ut slike personlige bilder av henne og hennes reise gjennom en slik stor operasjon. Jeg er så stolt av henne! Det er et stort inngrep hun har tatt, og det er utrolig modig å dra til Russland for å gjøre det!

Here is some new photos fram my friends operation. I have to praise my friend for letting me show these personal pictures of her and her journey through this big operation. I am SO proud of her! It is a big surgical interbention she has bin through, and it is so very brave to leave for Russia to get it done!

For å forklare kort hva det er de har gjort, så har de altså krympet magesekken hennes, snittet tykktarmen 3 steder, og koblet den rett på magesekken. For de som ikke har fjernet galleblæra og blindtarmen, så gjør de det (hvert fall her i Russland).

To explain shortly what they have done, they have shrunken the stomach-sack, made 3 cuts in the large intestine, and connected it sirect to her stomach-sack. For thos who hasn’t already removed the gall bladder and the appendix, they also do that (at least here in Russia they do).

Først til noen bilder før operasjonen, for å vise påkjenningene dette virkelig er.

Her sitter hun på hotellet og venter på taxien. Det er nå hun skal legges inn på sykehuset for å bli preppet til selve operasjonen av anestesisykepleieren. Nervene er i høyspenn, og man begynner å lure på hva det er man har begitt seg ut på.

First for some pictures taken before the operation, just to show the stress that this is causing.
Here she is at the hotel, wauting for the taxi to take us to the hospital. There she will be admitted and prepared for the operation of the anaesthetise doctor. The nerves are on top gear, and understandable you start wondering what you have gotten yourself into…

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Da hun kommer på sykehuset og har blitt installert på rommet, slår virkeligheten virkelig inn. Følelsene tar overhånd og man begynner å innse hva som er i ferd med å skje. Det er følelser som kan være harde å håndtere. Spesielt etter komplikasjonene dagen før med hotellreservasjoner som ikke stemmer, og skyss som ikke dukker opp. Det er veldig forståelig at det vil bli en reaksjon. Da er det godt å ha en venn der som ledsager, til å støtte en gjennom følelser og tanker. Og vi traff også da en sykepleier som det vil komme bilder av senere. Hun kunne ingenting engelsk, men skjønte at hun var nervøs, og kom med servietter og en god klem. Det var en god trygghet, selv om man ikke snakker samme språk. Dette blei etter hvert favorittsykepleieren/hjelpepleieren vår på sykehuset.

When we come to the hospital, she is beeing admitted to her room, and the reality kicks in. The emotions take over and you start realizing what is going to happen. Thos emotions can be difficult to handle. Espesially after the complications with the drivers and wrong hotel reservatins the day before. It is very understandable that there will be a reaction. Then it is good to have a friend there, to support you through those emotions and reactions. And we met a nurse which there wil be photos of later. She didn’t know a single word in English, but she understood by the tears and bodylanguage that my friend was very nervous. So she came with napkins and a good hug! That was a good comfort for my friend in a very foreign country were she was very insecure. Even though they didn’t speak the same language. This became our favourite nurse during our stay!

Etter hvert er det tid for å preppes med medisiner og diverse undersøkelser av anestesilegen, som heller ikke kunne engelsk. Men vi hadde snakket med en annen anestesilege tidligere på dagen, som heldigvis kunne engelsk, Boris. Bilder av ham vil komme senere.

Then it is time for the anaesthetise preperations, with medication and examinations. The anaesthetise doctor couln’t English eather, but earlier we had met another anaesthetise doctor, Boris, who luckily could English quite well. Pictures of him will come later.

Deretter kunne Bente spise sitt aller siste måltid før operasjonen. Da vi kom opp i restauranten på sykehuset, var det ingen av de som kunne ett eneste ord på engelsk. Så det blei veiving med armer, for å forklare fugl og fisk… Så til slutt havna vi på kylling, og dette er hva vi fikk. Forståelig nok var nervøsiteten i spenn, og sulten var dermed ikke heilt på topp. Men jeg syns hvert fall det var veldig godt!  Så da kunne jeg spise opp det hun ikke orket…

Afterwords Bente could eat her last meal before the operation. When we came upstairs to the hospital cafeteria, nobody knew a single word in English! So it was waving with hands, to explain birds and fish to get something to eat… They made a real effort to help us. So in the end we got some chicken, and this picture is what we got on our plate. While I thought it tasted lovely, my friend was too nervous to eat. So I could eat what she didn’t manage…

Så lir kvelden på, og det er tid for de siste forberedelser til operasjonen. Det vil si at det er tid for avføringsmiddel:

The evening came, and it was time for the last prearations. The laxative drink. It tasted really bad, and the body would not accept it. It ended with vomit, and the nurses had to be creative the next morning.

Her er det endelig et lite reisebrev fra Russland!

*     *     *     *     *

Finally here is a travel-letter from Russia! (and I will try my best to write it in English as well, for my English-speaking friends from among other places, Australia).

Som en del av dere vet, så er jeg i Russland. Jeg er med som reisefølge/ledsager for ei venninne som skal ha en stor operasjon her borte.
Nå er operasjonen overstått og det er to dager til vi kan dra tilbake på hotellet. Så det lover bra. Så idag har vi fått bilder av bl.a operasjonssåret hennes når de skifta bandasjen. Så nå har jeg fått en del av bildene inn på pc, og skal prøve å få nettet på min side til å få lagt ut en del av dem. Men det vil sikkert komme flere bilder når jeg kommer hjem og får bedre oversikt over alle bildene.

*     *     *     *     *

As some of you know, I am now in Russia. I am here as kind of a escort/travelling companion for my girlfriend in place of her husband. She is here to have a big operation. Now the operation is over, and in two days we can again check in to the hotel. So it’s looking good And today we have gotten some photo-shots of the operation – wound when they changed her bandage. And now I have succeeded to get some of the photos in to my computer. I will try to show some of them here on my website now. But I guess the will be more later and when we get home, when I have a little bit more overview.

Først til noen bilder før avreise:
Ei nervøs dame på vei til Russland for å legge seg under kniven, og “nå ska æ bli tynn” som hun selv sier! Jeg er så stolt av deg vennen, som legger ut på en slik stor reise!

*     *     *     *     *

First I will show you some photos from before we left Norway.
A nervous lady on her way to Russia to get under the knife, and in her own words: “Now I’m gonna be thin! ” I’m so proud of you, my dear friend. For taking out on this big journey!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Her er den søte og snille ektemannen, som var så snill å kjøre oss kl.4.45 om mårran før han selv skulle på jobb kl.7.

*     *     *     *     *

Here is the sweet and lovely husband, that was so kind to drive us to the airport at 04.45 in the morning! When he himself was going to work at 07.00.

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Og det gale reisefølget! // And the crazy Travelling compannion!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Her er jentene på tur! // Here are the travelling girls!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Og en liten avskjedsnuss er jo viktig!! Se,så søde de er! // And a goodbye-kiss is important! Look how cute they are!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Da var vi på tur, og må først gjennom den første nervøse flyetappen: // Then we were on our way, and first we had to do the first flight to Denmark:

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Mellomlanding i Danmark, og nervøsiteten begynner å nærme seg: // We had a stop-over in Denmark, and the nerviousity is starting to come:

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Da vi kom til Russland, var den bestilte skyssen vår ikke i orden. Så det blei mye styr. Og jeg selv holdt på å miste ryggsekken min med pc’en i.
Men til slutt blei vi nå installert på riktig hotell etter først å bli sendt feil, og måtte ha oss no mat. Vårt første måltid på russisk grunn:

*     *     *     *     *

When we arrived in Russia, the car that was gonna pick us up, was not taken care of. So it became a lot of fuzz/complications. And me myself, almost lost my backpack with my computer in it. But in the end we finally came to the right hotel after first to be sent to the wrong one. So after all this we had to get some food. SOm here is our first meal on Russion grounds!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Dagen etter bærer det til sykehuset til forberedende samtaler med legen. Alt begynner å bli veldig virkelig nå, og nervøsiteten i taxien er til å ta og føle på….

*     *     *     *     *

The day after we went to the hospital for preparation meeting with the doctor. Everything is starting to get real, and the nervousness in the taxi is very visible…

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Og her er den russiske helten, Dr. Yashkow! Han er visstnok kjent over hele verden, inklusiv Norge, for sine kunnskaper og kompetanse innen overvektige pasienter og sine slankeoperasjoner.// And here is the Russian hero, Dr. Yashkow! He is known worldwide for his knowledge and expertise on pasients with overweight.

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Og pasienten: // And the pasient:

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Her er et bilde av en kul russisk bygning like ved hotellet! // And here are a picture of a funny building next to the hotel! Typical Russian.

Uploaded with plasq‘s Skitch!

På tirsdag valgte jeg å kjøre sjøveien hjem fra fotokurset. Og måtte bare stoppe langs veien for å ta noen bilder selv om sola var gått ned. Men det var egentlig bare 1 plass der himmelen var så fin og rød fremdeles….

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Uploaded with plasq‘s Skitch!

Dette siste her klarte jeg ikke å fange stemningen på filmen…. Prøvd å justere litt,men blei veldig kornete…